Fritt frem for utelivsdiskriminering?

I praksis er det fritt frem for utesteder å nekte gjester på bakgrunn av etnisitet. Men ifølge regjeringens nye prikksystem for brudd på alkoholloven skal gjentatt diskriminering straffes med to prikker.

Publisert på Nrk Ytring 25.09.2015

I sommer fikk et utested i Oslo inndratt skjenkebevillingen i en uke som en følge av gjentatt etnisk diskriminering. Byrådsleder i Oslo, Stian Berger Røsland, uttalte i forbindelse med inndragningen at «Det er et viktig signal til det aktuelle stedet, men også utestedene i hele byen, om at denne typen diskriminering ikke blir akseptert». Det aktuelle utestedet hadde ved to diskrimineringskontroller sluppet inn en gruppe etnisk norske, mens en likt kledd ikke-etnisk norsk gruppe ble nektet adgang.

Kommunen vurderte at to tilfeller av dokumentert diskriminering kvalifiserte til gjentatt diskriminering og valgte å inndra skjenkebevillingen for en uke. Det kunne de gjøre fordi alkoholloven § 1–8 gir kommunen mulighet til inndra en skjenkebevilling når det avdekkes gjentatt diskriminering ved et skjenkested.

Dette er første gang et utested i Norge har fått inndratt skjenkebevillingen for brudd på diskrimineringsbestemmelse. Med regjeringens nye prikksystem blir det sannsynligvis også siste gang.

Liten risiko
At det kun har vært én inndragningssak på grunn av diskriminering i utelivet skyldes neppe at det er lite diskriminering, men at få tilfeller avdekkes. Det er krevende å bevise at adgangsnekt faktisk skyldes diskriminering. Det er fullt lovlig å nekte en gjest adgang dersom vedkommende ikke oppfyller kleskoden, er for ung eller for full, fremstår aggressiv eller har en historikk med uønsket oppførsel. Det må derfor sannsynliggjøres at nekten utelukkende skyldes diskriminering for at utesteder skal bli tatt i å diskriminere.

Selv om det dokumenteres svært få tilfeller av utelivsdiskriminering, oppleves det som alvorlig for de stedene som blir tatt. De vet nå at kommunen er oppmerksom på diskrimineringen og at de sannsynligvis vil bli oppsøkt ved neste målrettede kontroll. Under det nåværende regimet ville bevillingen bli inndratt dersom de ble tatt i å diskriminere igjen.

Det er få kommuner som har målrettede strategier mot utelivsdiskriminering. Videre er denne formen for diskriminering svært vanskelig å påvise da det ofte blir ord mot ord. I Oslo kommune har 259 diskrimineringskontroller siden 2010 avdekket 11 tilfeller av diskriminering og kun ved ett sted har det blitt avdekket flere ganger.

Selv om kontrollene ofte er målrettet i den forstand at de følger opp steder hvor det har kommet inn tips om diskriminering, skal det mye til for at samme sted blir tatt gjentatte ganger. Alkoholloven presiserer at det må være avdekket «gjentatt» diskriminering.

Fra og med 01.01.2016 skal det innføres et prikkesystem for brudd på alkoholloven. Formålet er økt forutsigbarhet og strengere sanksjonering av brudd på alkoholloven, da mange kommuner ikke har noen etablert inndragningspraksis. I regjeringens nye prikksystem vil gjentatt diskriminering gi to prikker.

Slipper unna
For at en bevilling skal kunne inndras må utestedet pådra seg 12 prikker i løpet av 2 år. Det vil si at utestedet i ytterste konsekvens må bli tatt for å diskriminere ved minst syv kontroller på to år dersom de skal få tilstrekkelig antall prikker for å få inndratt bevillingen. Lovendringen åpner for at det kan ilegges mer enn 2 prikker «ved grove tilfeller av diskriminering», eller om «det foreligger svært skjerpende omstendigheter». Det holder altså ikke med «vanlig» diskriminering.

Det nye prikksystemet vil dermed innsnevre kommunens handlingsrom, og sjansene for at noe utested skal bli tatt hele sju ganger for «vanlig» diskriminering i en toårsperiode er nesten ikke-eksisterende.

Dette forutsetter at det ikke avdekkes andre brudd på alkoholloven ved utestedet i perioden. Straffeloven åpner for at diskriminering kan straffes med bøter eller fengsel inntil 6 måneder, men dette vil neppe bli brukt mot utesteder da kravene til bevisførsel er strengere etter straffeloven enn alkoholloven.

Diskriminering uten konsekvenser?
Med regjeringens nye prikksystem blir det i praksis ingen straff for diskriminering alene. At gjentatt diskriminering skal underlegges prikksystemet fremstår som merkelig og lite gjennomtenkt. Mindre kommuner har neppe diskrimineringskontroller og prikksystemet er derfor lite relevant.

At kun ett norsk utested har fått inndratt skjenkebevillingen på grunn av gjentatt diskriminering betyr ikke at utelivsdiskriminering ikke er et alvorlig samfunnsproblem og kan oppleves som trist og nedverdigende for gjester som utsettes for det. Trolig er det store mørketall. Selv om det sjeldent har gitt faktiske konsekvenser har likevel trusselen om inndragning vært reell for utestedene.

Det nye prikksystemet gjør at stedene ikke lengre trenger å være redde for å få inndratt skjenkebevillingen dersom de diskriminerer gjester.

Det kan umulig være intensjonen bak lovendringen.

Vertskap eller lovforvalter – en bartenders dilemma?

På utesteder møter den beruselsesorienterte norske drikkekulturen den restriktive norske alkoholloven. Hva skjer når lovforvalteren blir vertskap?

Publisert på Forebygging.no 09.02.2015

Vertskap og lovforvalter

Bartenderyrket er et selgeryrke der salg av alkohol er grunnlaget for inntekt. Å nekte servering vil i praksis bety at utestedet går glipp av penger gjesten ellers ville brukt. Alkoholloven har som formål å redusere de samfunnsmessige og individuelle skadene alkoholbruk kan forårsake, og sier at gjester som er åpenbart påvirket av rusmidler skal nektes servering. Med andre ord: bartendere skal ikke overskjenke gjester.

Hvordan blir dette løst i praksis? Ifølge bartendere jeg snakket med under arbeidet med en studie, står ikke vertskaps- og lovforvalterrollene i motsetning til hverandre. Det oppstår kun en rollekonflikt dersom alkoholloven tolkes svært strengt.

Generelt er holdningen at det er godt vertskap å være god lovforvalter. Hvordan godt vertskap defineres varierer mellom de ulike typene utested. Noen utesteder vektlegger i hovedsak rask service, andre steder mener bartendere at det å kunne anbefale god drikke eller lage gode drinker er viktigst. Berusede gjester er ødeleggende for stemningen og kan være truende og forstyrrende. Å kaste dem ut vil oppfattes som godt vertskap overfor de andre gjestene.

Bartenderne jeg har snakket med legger seg riktignok på en mer liberal linje enn lovteksten. Grunnen til dette er at de mener loven i liten grad speiler utelivets realiteter. De bruker egne erfaringer til å tolke alkoholloven, og på denne måten kombineres vertskap- og lovforvalterrollen.

Kardemommeloven over alkoholloven

Mange bartendere mener at gjester som oppfører seg dårlig er et større problem enn berusede gjester. Dårlig oppførsel kan strekke seg fra frekk og nedlatende behandling av bartendere til aggressiv og i verste fall voldelig adferd. Flere sier seg derfor enige i at kardemommeloven ofte står sterkere enn alkoholloven. Gjester som oppfører seg bra vil ikke nektes servering til tross for at de fremstår åpenbart påvirket og etter alkoholloven skulle vært nektet servering. Samtidig påpeker flere bartendere sammenhengen mellom høyt beruselsesnivå og vold. En kvinnelig bartender sier det er sjelden hun ser edru personer knuse ølglass i hodet på andre gjester. Likevel synes holdningen å være at dette går mer på personlighet enn beruselsesnivå. Derfor er det viktigere å kaste ut gjester de mistenkte kan komme til å oppføre seg dårlig, enn hyggelige, men berusede gjester.

Hvordan dårlig oppførsel defineres varierer med hvilken type utested man er på. På steder der gjestene sitter og snakker med et mikrobrygg eller en god drink i hånden, vil en høylytt gjest som snubler borti bordet oftere bli kastet ut. På nattklubber med høy musikk, lite lys og mange danseløver vil roping og ustødig gange ikke være plagsomt på samme måte. Beruselsestegnene blir dermed mer plagsomt på noen typer utesteder. Hva som er for full og hva som defineres som dårlig og plagsom oppførsel, vil dermed variere mellom utestedene.

Bartenderne opplever det som sin hovedoppgave å skape rammene for gjestens opplevelse. Dersom de er for strenge ville dette ødelegge gjestenes opplevelse. Hvilken opplevelse gjestene ønsker, og dermed hva de forventer av bartenderen, varierer mellom utestedene. I mange tilfeller ønsker gjestene å få kjøpt drikke fortest mulig, noe som forutsetter at bartenderen er i stand til å servere raskt og holde orden i køen. På steder med godt utvalg ønsker gjestene ofte et alkoholprodukt av høyere kvalitet. Dette krever at bartenderne har ferdighetene til å levere. Hvordan bartenderne opplever rollene som god vert og god lovforvalter, varierer. Alle mener at gjester som er for fulle må kastes ut, men det er store variasjoner i hvordan for full defineres.

Som flere av bartenderne legger vekt på ønsker deres gjester at for fulle personer blir kastet ut. Dette gjør utestedet triveligere for gjester som ikke er for fulle – en positiv opplevelse som gjør at de kommer tilbake og bruker mer penger neste gang de skal ut på byen.

Det er altså ikke nødvendigvis noen motsetning mellom å være godt vertskap og lovforvalter. En fleksibel tolkning av alkoholloven vil bidra til å skape en hyggelig kveld for stedets gjester, og samtidig redusere de samfunnsmessige og individuelle skadene alkoholbruk kan innebære.

Har du gått glipp av den store vin-eksplosjonen i Oslos uteliv? Kanskje ikke så rart da det ikke har vært noen vin-boom.

Den 7. oktober skrev OsloBy at salget av vin på Oslos utesteder nesten er doblet de siste ni årene. Tallene er basert på omsetningstall fra Næringsetaten. Ifølge OsloBy er tallene tydelige – Det drikkes stadig mer vin på Oslos utesteder.

Selv om jeg har sett tallene tidligere ble jeg overrasket da jeg så det slått opp slik. Hvordan kan det ha seg at vinsalget på utesteder nesten er fordoblet de siste ni årene? Meg bekjent har det ikke vært noen oppblomstring av vinbarer og antall skjenkesteder har vært stabil i perioden.

I artikkelen hevdes det at økningen er i tråd resten av det norske alkoholkonsumet og det vises til tall fra Vinmonopolet som forteller om en sterk økning i deres vinsalg. I 2006 ble det solgt 54 878 tusen liter svakvin på vinmonopolet, mens det i 2014 ble solgt 66 780 tusen liter. Dette vil si en økning på 21,7 prosent. Det er riktignok en betydelig økning, men når vi vet at denne økningen i stor grad skyldes at senior-generasjonen drikker stadig mer er det lite sannsynlig at dette har en sammenheng med utelivet i Oslo. At en økning på 22 prosent i polets vinsalg samsvarer med en dobling i salget på utesteder virker også usannsynlig.

Det har ikke vært noen oppblomstring av vinbarer i Oslo. Derimot har det kommet en rekke nye puber som spesialiserer seg på øl, det har videre vært en eksplosjon innen øl-utvalget på vanlige utesteder. Selv den bruneste puben kan fiske opp en flaske fra Nøgne Ø eller BrewDog. Hvis vi igjen ser på vinmonopolets salgstall ble det i 2006 solgt 698 tusen liter øl. I 2014 var salget på 2 198 tusen liter. Dette er en økning på nesten 215 prosent. Hvis vi sammenligner det angivelige vinsalget på Oslos utesteder med vinmonopolets ølsalg ser vi at kurvene er relativt like – en svak oppgang fra 2006 til 2010 for så en kraftig økning etter dette. Det er verdt å merke seg at salget av svakvin i 2014 sto for 82 prosent av vinmonopolets omsetning. Til tross for en voldsom prosentmessig økning av ølsalget utgjør det fremdeles bare 3 prosent av vinmonopolets totale salg i 2014.

Hvorfor ser det så ut som om det nesten har vært en dobling i vinsalget på Oslos utesteder? Tallene OsloBy opererer med er basert på omsetningsoppgavene utestedene etter alkoholloven kapitel seks nødt til å levere kommunen. Jo mer utesteder selger, jo mer må de betale i avgift. Alkohollovens § 1-1 deler inn i tre drikke-grupper med ulike avgiftsklasser. Gruppe 1 er drikke med mellom 2,5 og 4,7 prosent alkohol, gruppe 2 er over 4,7 og under 22, mens gruppe 3 er drikke som inneholder fra 22 til 60 prosent alkohol. Tallene fra kommunen sier kun noe om hvor mange liter av de forskjellige alkoholgruppene utestedet har solgt. Dersom et utested for eksempel selger en vin med 4,5 prosent alkohol vil det i statistikken se ut som øl ettersom det ligger i alkoholgruppe 1. På samme måte vil øl med mer enn 4,7 prosent alkohol være i alkoholgruppe 2, noe som gjør det umulig å skille sterkøk og vin. Siden lovverket kom for den eksplosive veksten av mikrobryggeriet, er det sannsynligvis også man har tenkt på da loven ble utformet.

Hvordan man drikker de ulike alkoholdrikkene taler også for at økningen er i øl. På en fuktig kveld hos CrowBar kan det fort bli konsumert 3 liter da deres brygg som ofte har en alkoholprosent på over 4,7. Jeg har enda til gode å se noen drikke en 3-liters kartong med vin på byen. Man kan altså drikke mer øl per drikkesituasjon enn man kan med vin.

Osloby hevder tallene fra kommunen er tydelige. Dette er jeg enig i, men at de viser noe helt annet enn det OsloBy skriver. Det økte salget av alkoholgruppe 2 må forstås som en økning i salg av øl med alkoholprosent høyere enn 4,7 prosent. Om det er en økning (eller redusering) i salget av vin og andre drikketyper i alkoholgruppe 2 er godt mulig, men det kraftige økningen skyldes med all sannsynlighet en økning i salget av sterkøl.

Så hvis du har blitt inspirert av OsloBy og tenker å starte et utested som bare selger vin ville jeg kanskje tatt meg en øl og tenkt meg om to ganger.

Kilder:
Osloby: http://www.osloby.no/nyheter/Vinsalget-nar-doblet-pa-ni-ar-pa-Oslos-utesteder-8191727.html
Vinmonopolets statistikk: http://www.vinmonopolet.no/artikkel/om-vinmonopolet/salgstall

Hvordan fremstilles debatten om alkoholreklame i Norge?

Hverdagen er full av reklame. På tv, i aviser, i byrommet og på internett dukker det kontinuerlig opp annonser som forsøker å påvirke oss til å kjøpe forskjellige produkter. Det er samtidig strenge regler for hva det kan reklameres for, hvor det kan reklameres og hvordan det kan reklameres. Stortinget vedtok i 1975 et forbud mot all alkoholreklame. I alkoholloven, eller ”Lov om omsetning av alkoholholdig drikke m.v”, omhandles reklameforbudet i kapittel ni. I §9-2 Reklame for alkoholholdig drikk heter det: ”Reklame for alkoholholdig drikk er forbudt. Forbudet gjelder også reklame for andre varer med samme merke eller kjennetegn som alkoholholdig drikk. Slike varer må heller ikke inngå i reklame for andre varer eller tjenester”.

Denne loven ble i 2009 anvendt mot Aas Bryggerier da de publiserte bilder og omtale av alkoholholdige produkter på sine hjemmesider. Både Aas og nettstedet www.drikkeglede.no, som er driftet av Bryggeri- og drikkevareforeningen (heretter kalt Bryggeriforeningen), ble truet med dagsbøter på opptil 25.000 kroner dersom de ikke fjernet bilder av øl-emballasje og produktinformasjon, på sine hjemmesider. ”Helsedirektoratet krever blant annet at Drikkeglede fjerner alle bilder av alkoholholdig drikk, enten den er avbildet for seg selv, sammen med mat eller i forbindelse med en drikkesituasjon” (Sensur av drikkeglede: 2012).

Hva er det så som gjør at denne konflikten oppstår? Bør ikke alle være enige om at et reklameforbud er nødvendig ettersom alkoholens skadevirkninger kan være store – både på mikro- og makronivå? Eller kan opplysning om alkohol bidra til å kultivere forbruket og dermed gjøre konsumet mer reflektert og måteholdent?

Denne artikkelen skal belyse to parters perspektiv i debatten om reklameforbud mot alkohol; to parter som har ulikt syn og ulike interesser. Jeg har valgt å se på en tekst av Blå Kors Norge og en pressemelding fra Bryggeriforeningen. Gjennom en diskursiv analyse skal jeg se på hvilke diskurser som er fremtredenen debatten om reklameforbud for alkoholholdig drikke.

Den sosiale praksisen for alkohol og alkoholreklame

Anne Cecilie Helene Zondags (2001) hevder i sin bok Norske Drikkevaner – En forbrukssosiologisk studie av norske alkoholvaner i lys av livsstil, matvaner og sosial bakgrunn at det er tre hoveddiskurser for alkohol i Norge[1]. Dette er folkehelseperspektiv, kulturperspektiv og et sosio-kulturelt perspektiv. Folkehelseperspektivet viser til en sosialmedisinsk forståelse, hvor problemorientering blir den diskursive orden. Alkohol sees på som skadelig både for individ og samfunn. Kulturperspektivet kan knyttes til antropologien og ser på alkoholens meningsbærende funksjon for individet i forhold til omgivelsene. «Alkohol og drikkevaner er her knyttet til kulturelle koder, og fungerer som en integrasjonsmarkør mellom mennesker og grupper” (Zondag 2001: 22-23). Det sosio-kulturelle perspektivet overlapper delvis med kulturperspektivet, men her ser man på alkohol mer som en vare med egenskaper knyttet til seg. ”Sosio-kulturelt vil i denne sammenhengen si at en både tar hensyn til sosiale og kulturelle faktorer når en søker en forståelse av alkoholforbruket og drikkevanene” (Zondag 2001: 23).

Reklameforbudet henger sammen med myndighetenes ønske om å begrense alkoholbruken i samfunnet. Dersom man tillater reklame for alkohol, kan det føre til et økt forbruk og økt misbruk med de konsekvenser dette kan ha. En nyhetsartikkel på regjerningens hjemmeside forsterker dette inntrykket:

”Alkohol er ifølge WHO den nest viktigste årsak til tidlig død og alvorlige helseskader. Vi vet også at reklameforbudet er et tiltak som virker, sier Anne-Grete Strøm-Erichsen. Hun peker på at Norge er et av landene i Europa med lavest forbruk av alkohol per innbygger. – Det mener jeg har en sammenheng med vår strenge alkoholpolitikk, som vi ønsker å opprettholde, sier Strøm-Erichsen” (Drøftet forbud mot alkoholreklame på TV 2012).

Vi ser altså at norske myndigheter en er aktør i denne debatten, både gjennom holdningskampanjer til alkohol og ved at de vedtar lover. I utgangspunktet er det loven om omsettning av alkoholholdig drikke som også regulerer reklame. Selv om disse reglene er klare på at all form for alkoholreklame er forbudt, har blant annet Runar Døving vist hvordan store bryggerier som Ringnes bruker reklame for lettøl til å reklamere for deres alkoholholdige (klasse D[2]) øl.

”I reklamene for lettøl kommuniseres for eksemepel konteksten ”vorspiel” eller forbredelse til å ”gå på byen” i Lysholmers reklame, ”lørdagsgodt” til tippekampen hos Ringnes, eller maskulin identitet i utsagnet ”menn har store hender”, som Mack har brukt” (Døving 2001: 209).

Det er åpenbart at dette er reklamer for merkevarene Lysholmer, Ringnes og Mack og ikke for deres alkoholfrie drikke[3].

Det er i statens interesse at lettøl er tilgjengelig som et alternativ til sterkere øl. Det har blitt sett gjennom fingrene på slik reklame fordi bryggeriene truer med å nedlegge produksjonen av lettøl dersom de ikke får reklamert for det (Døving 2001: 212). Vi ser altså at loven ikke alltid følges konsekvent.

Et annet eksempel på hva som kan kalles ”snikreklame” omtales i artikkelen ”De som brygger landet” i tidsskriftet Plott. (Lie 2011). Her hevdes det at store bryggerier som Ringnes og Hansa Borg gir utesteder en ”ølbonus” etter hvor mye øl de selger. Slik vil de sikre at utestedene stiller deres merker mest synlig, samt at de bruker glass med bryggeriets logo. Det er en rekke andre eksempler på hvordan både store og mindre bryggerier omgår loven for å presentere sine alkoholholdige produkter. Mange husker noen år tilbake da Tuborg ”kuppet” det norske ølmarkedet ved å selge øl til en lavere pris enn de konkurentene hadde muligheten til. Nøgne Ø omgikk den norske lovgivningen ved å bytte fra .no til .com på sine hjemmesider (Lie 2011).

Vi ser av dette at debatten om hvorvidt det skal være lov å reklamere for alkohol eller ikke i Norge, ikke er fullt så oversiktlig som man kanskje vil tro. Debattantene har som formål å påvirke den lovgivende makt til enten å mykne opp loven om alkoholreklame og forsøkte bevare status quo.

Når det gjelder salg av øl, er tendensen de siste årene klar: Ølsalget er i nedgang. I 2008 ble det solgt 263 millioner liter øl, i 2009 257,5 og i 2010 255,8 (Lie 2011: 36). Denne tendensen ser ut til å fortsette og som Øystein Lie (2011:32) skriver: ”Logikken er enkel; når ting hardner til, blir aktørene mindre høflige. De store bruker sine metoder”. Dette øker sannsynligheten for at debatten om alkoholreklame vil komme med fornyet styrke i årene som kommer.

Kort om forskning på alkoholreklame

Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) har spurt den norske befolkningen om deres syn på forbudet mot alkoholreklame. Hele 72 prosent svarte at de ønsket å opprettholde det. Spesielt reklame mot barn og unge og på idrettsarrangementer vekte stor motstand (Bratlie 2004: 44). Når det gjelder effekten av alkoholreklame hevder en artikkel i tidsskriftet Advances in Applied Microeconomics fra 2001at ”alkoholreklame og særskilt måttefull alkoholreklame ikke har en økende effekt på konsumet, bare en varemerkekanailserende effekt” (Bratlie 2004: 42). Hovedkonklusjonen i NOU 2003: 4 ”Forskning på rusfeltet” ser på norske forhold rundt rus. Bratlie (2004:42) hevder hovedfunnet i denne studien er at man ikke kan finne ”klare sammenhenger mellom alkoholreklame eller informasjonskampanjer og påvirkning alkoholforbruk”.

Jeg har i denne artikkelen valgt å se på forordet i Blå Kors Norges rapport, ”Fakta om alkoholreklame. En kritisk gjennomgang av alkoholindustriens PR- og markedsføringsstrategier” og en pressemelding fra Bryggeri- og drikkevareforeningen datert 11.07.2011. Denne pressemeldingen kommer som en reaksjon på Helsedirektoratet krav om at hjemmesiden deres fjernet alle bilder og omtaler av alkoholholdige produkter ettersom dette kunne oppfattes som reklame. 

Det er ingen hemmelighet at Bryggeriforeningen ønsker at vi skal kjøpe deres produkter og det er heller ingen hemmelighet at Blå Kors generelt ønsker at befolkningen skal drikke mindre.

Mulige problemer med sammenligning.

Begge tekstene er funnet på internett i tilknytning til Blå Kors Norge og Bryggeriforeningens hjemmesider. Bryggeriforeningen hadde jeg kjennskap til gjennom tidligere arbeid med øl i et sosio-kulturell perspektiv, mens Blå Kors sin rapport lokaliserte jeg gjennom et google-søk på alkoholreklame. Ettersom tekstene er skrevet henholdsvis av Generalsekretæren i Blå Kors Norge, Jan Elverum, og Direktør for bryggeriforeningen, Petter Nome, regner jeg med at tekstene representerer organisasjonenes holdninger og meninger selv om de er skrevet av enkeltindivider.

Det store faglige problemet med tekstene er om det er fruktbart å måle dem mot hverandre. Omhandler tekstene den samme problemstillingen? Dette er to fundamentalt forskjellige organisasjoner. Blå Kors skriver om seg selv at ”Blå Kors er en felleskristen, diakonal organisasjon som fremmer rusfrihet i samfunnet” (Hva er Blå Kors? 2012), mens Bryggeri- og drikkevareforeningens (BROD) formål er å ivareta medlemmenes felles interesser overfor myndigheter, forbrukere, kunder, nasjonale og internasjonale institusjoner/organisasjoner og samfunnet forøvrig” (Bryggeriforeningen – Om oss: 2012). Der Blå Kors har helse og tro som fokus, har altså Bryggeriforeningen økonomiske interesser. Dette vil naturligvis føre til at argumentasjonen deres vil være noe forskjellig. Samtidig forsøker begge aktørene å påvirke den norske alkoholpolitikken, noe som gjør at tekstene etter min mening er gyldige for sammenligning.

Rapporten til Blå Kors har som formål legge frem hva de omtaler som fakta om alkoholreklame, mens Bryggeriforeningens presseskriv er et konkret svar på Helsedirektoratets krav om å fjerne bilder og omtale av alkohol. For å gjøre denne forskjellen mindre fremtrende har jeg valgt å se på forordet i Blå Kors rapport. Her skrives det om deres grunnleggende syn på alkoholreklame. Den er ikke basert på faktabaserte opplysninger slik resten av rapporten. Jeg mener innholdet i forordet kan bidra til å gjøre tekstene mer sammenlignbare.

Et spørsmål som gjør datamaterialet komplisert, er at det ikke er noen klar definisjon på hva de forskjellige aktørene legger i begrepet ”alkoholreklame”. Hos Bryggeriforeningen blir alkoholreklame i dette tilfellet forstått som retten til å legge ut bilder og opplysninger om de forskjellige øltypene på sine hjemmesider. Blå Kors er i sin rapport negativ til alle former for alkoholreklame uten at de skiller mellom tv-reklame, avisreklame, snikreklame eller som i Bryggeriforeningens tilfelle: bilder av alkoholholdig drikke på internettsider. Ettersom denne artikkelen ikke har som formål å debattere hvorvidt reklameforbudet mot alkohol skal avskaffes eller opprettholdes, mener jeg det ikke er nødvendig med en klar definisjon av hva slags form for reklame det er snakk om. Det som er viktig for oppgaven er hvilke diskurser som dominerer når aktørene snakker om alkoholreklame, ikke nødvendigvis hvilken form for reklame det er snakk om.

Debatten om alkoholreklame

Debatten om alkoholreklame viser at hovedsakelig tre forskjellige kateogier, eller diskurser, som dominerer. Dette er stemmer godt overens med hva Zondag mente er de dominerende alkoholdiskursene. Disse er helse (folkehelseperspektivet), kultur og økonomi (kultur og det sosio-kulturelle perspektivet). Jeg vil derfor undersøke om, og eventuelt hvordan Bryggeriforeningen og Blå Kors forholder seg i forhold til disse kategoriene.

 Jeg vil også se på hvorvidt de bruker andre språkelige virkemidler eller ordvalg for å forsterke sitt budskap.

Målgruppene

Målgruppen for pressemeldingen til Bryggeriforeningen er ”politikere i alle leirer, fagbevegelsen, næringsdrivende, frivillige organisasjoner og enkeltpersoner”.

Blå Kors Norges leverte 14. februar 2012 rapporten sin til alle representantene på Stortinget. Det er dermed naturlig å anta at det er dette som er målgruppen. I forordet skrives det ”Blå Kors oppfordrer derfor norske forbrukere, politikere og ansvarlige myndighetspersoner til å gjøre seg opp en egen mening” (om alkoholreklame).

Helse

Ikke et eneste sted i Bryggeriforeningens pressemelding kan man finne helserelaterte argumenter. Alt ikke helse, som tross alt er den dominerende diskursen om alkohol ikke er nevnt, er interessant. I dette tilfellet er det kanskje fordi Bryggeriforeningen ikke ønsker å knytte diskursen om alkoholreklame til en helsediskurs. Ettersom det er vanskelig å knytte alkohol og sunn livsstil sammen, unnlater de å nevne dette. Dette går på tvers av det rådende politiske synet på alkoholreklame som blant annet kommer til uttrykk gjennom regjeringens målsetning om å holde alkoholforbruket nede. Når Bryggeriforeningen ønsker å holde alkoholreklame utenfor helsediskursen, er dette trolig fordi det ikke er noen nevneverdige positive helseeffekter ved alkohol. Rusforsker Sverre Nesvåg hevder alkoholindustrien jobber aktivt med å finne helsegevinster med alkoholforbruk. ”De hyrer inn forskere som skal finne ut helsemessige fordeler ved å drikke alkohol. Samme hva, bare de finner noe”. Han konkluderer med at ”Det er ingen forskning som strengt tatt beviser at alkohol, og vin spesielt, er helsebringende” (Lie 2011: 53). Det kan være årsaken til at Bryggeriforeningen ønsker en annen diskurs enn helse i debatten om alkoholreklame.

Blå Kors på den annen side, er en organisasjon som jobber med alkohol i et helseperspektiv og det er derfor ikke overaskende at helse dominerer i deres argumentasjon mot alkoholreklame. Teksten har flere faktaopplysninger om alkoholens skadevirkninger, men sier ingenting om disse kan knyttet direkte til alkholreklame. ”Alkoholindustrien tar i liten grad innover seg at skadelig bruk av alkohol hvert år påfører samfunnet og enkeltmennesker store lidelser.. ..Norske myndigheter anslår at 120 000 barn og unge i Norge lever i en tilstand som trues av andres rusmisbruk”. Videre står det at ”6000 alminnelige norske kvinner og menn som behandles for alkoholmisbruk hos Blå Kors hvert år har også en helt annen historie å fortelle. De kjenner seg ikke igjen i alkoholindustriens glamorøse markedsføringsuttrykk”. Vi ser av dette at selv om det ikke utrykkes en konkret link mellom alkoholreklame og alkoholmisbruk, kommer det frem at alkohol er et samfunnsproblem og at alkoholreklame vil føre at at dette problemet vil øke i omfang. Blå Kors setter altså alkoholreklame i en helsediskurs. Alkohol blir et spørsmål om helse. Ved å fokusere på dette kommer det frem hvor skadelig alkoholreklame kan være.

Kultur

Allerede i andre avsnitt av pressemeldingen (første avsnitt gjør rede for bakgrunnen for pressemeldingen) legger Bryggerforeningen frem sitt hovedargument for hvorfor de er uenige i at bildene og tekstene deres er alkoholreklame. ”Det er vår oppfattningen at bildene og tekstene som kreves fjernet er kulturformidling og forbrukerinformasjon, ikke reklame”. I det sjette avsnittet står det ”Ved å forby bryggeriene å fremme ølkultur og gi en nøktern forbrukerinformasjon på sine nettsider, undergraver Helsedirektoratet sine egne alkoholpolitiske mål”. De som taper på dette vil være foruten miljøet og forbrukerne, være  ”Tradisjonsrike norske bryggerier og deres ansatte, samt nyetablerere i distriktsnorge (gårds- og mikrobryggerier), som nektes enhver mulighet til å informere om sine produkter”. Det er interessant å merke seg at det ikke snakkes om ”reklame”, men heller om informasjon, eller forbrukerinformasjon. Reklame har som formål å påvirke, informasjon skal opplyse. Her kommer det klart frem hvilket diskursivt felt Bryggeriforeningen ønsker å plassere alkoholreklame i. Øl er etter deres mening kultur og alkoholreklame er forbrukerinformasjon.

Teksten til Blå Kors setter ikke alkohol i sammenheng med kultur. Dette kan tolkes dithen at de ikke ser på alkoholreklame som kulturformidling og at alkohol dermed ikke nødvendigvis passer inn i en kulturdiskurs.

Økonomi

Bryggeriforeningen ønsker å koble ”forbrukerinformasjonen” på deres hjemmesider til en økonomisk diskurs. Det blir hevdet av alkoholreklameloven motarbeider

”Arbeidsplasser, verdiskapning og miljø. Vedtaket er også konkurransevridende i favør av internasjonale alkoholprodusenter (…) Vinnerne er internasjonale øl- vin og brennevinsprodusenter som de siste tiårene har tatt stadig større andeler av det norske alkoholmarkedet”.

Ifølge Bryggeriforeningen får ikke dette konsekvenser kun for store bryggerier, men også for forbrukerne. (Dessuten rammes) ”Norske forbrukere, som nektes informasjon om drikker de betaler for i dyre dommer”. Bryggeriforeningen fokuserer altså på de økonomiske interessene knyttet til alkoholreklame. Det hevdes altså at norske bryggerier taper i konkurranse med internasjonale bryggerier ettersom de ikke kan informere (eller reklamere) for sine produkter.

Blå Kors Norges rapport har også noen punkter som omhandler økonomi. Det som av  ”alkoholindustrien fremstilles som et lite lokalt bryggeri i virkeligheten er eid av gigantiske multinasjonale selskaper”. Videre tegnes et dystert bilde av alkoholindustrien som ”en kynisk industri hvis hovedmålsetting er å maksimere salget og dermed maksimere profitten”. Vi ser altså at punktene som omhandler alkoholindustrien, eller økonomi, står i sterk kontrast til Bryggeriforeningens fremstilling.

Språket i teksten

Jeg finner få positivt eller negativt ladde ord i teksten til Bryggeriforeningen. I avsluttningen finner jeg derimot noe interessant. Her står det ”Etter vårt syn er dette en konflikt mellom firkantet regelrytteri på den ene siden og sunn fornuft, ytringsfrihet, miljø, kultur, arbeidsplasser og verdiskapning på den andre”. Kultur, arbeidsplasser og verdiskapninging passer bra inn i diskursene om kultur og økonomi. At forbudet mot alkoholreklame er et brudd på ytringsfriheten, kommer inn under en annen kategori og vekker helt andre assosiasjoner. Diskursen om ytringsfrihet er ofte knyttet til totalitære stater som begår en rekke brudd på menneskerettigheter. Ytringsfrihet er en verdi som står meget sterkt i den vestlige verden, samt hos FN. Hvorvidt det å bli nektet å reklamere for alkohol kan sammenlignes med mangel på yttringsfrihet er vel heller tvilsomt, men at de forsøker å knytte seg til denne diskursen er interessant. Videre kan vi se at de forsøker å knytte forbudet mot alkoholreklame, (eller forbudet mot å informere om alkoholholdige drikke), sammen med sunn fornuft, mens deres motstandere er tilhengere av et firkantet regelrytteri. Enklete i Norge mener det er for mange unødvendige og kompliserte regler, noe Bryggeriforeningen forsøker å knytte forbudet mot alkoholreklame til.

Bryggeriforeningen skriver også at de støtter alkoholreklameloven fra 1974, men hevder at ”direktorates praktisering av loven er en anakronisme som står i direkte motstrid til så vel erklærte alkoholpolitiske mål som andre vesentlige hensyn”. Altså er alkoholloven en foreldret måte å tenke på som bryter med alkoholpolitiske mål. Det å trekke frem årtstallet den er fra og hevde den er en anakronimse, bygger opp om at det er tid for å forandre loven.

Språket i rapporten fra Blå Kors bygger opp rundt budskapet om at alkoholreklame vil føre til økt alkoholmisbruk. Vi leser om en kynisk industri, som verken tar inn over seg skadelig bruk eller de store lidelsene alkohol forårsaker. Det er også snakk om rusmisbruk og alkoholmisbruk. Blå Kors plasserer dermed debatten om alkoholreklame inn under et rusrelatert felt, med andre ord under en helsediskurs. Det skrives også at det er en fare for at det vil komme tv-reklame for alkohol på norske tv-skjermer. ”Fare” er ikke et nøytralt begrep, men noe man frykter, noe negativt. Mot slutten av teksten hevder Blå Kors det er viktig å vise sannheten om alkoholindustriens markedsføringsteknikker. Ved å hevde at de sitter på sannheten, sier de samtidig at andre aktører snakker usant.

Hva sier funnene?

Det kan synes åpenbart at disse tekstene har to svært forskjellige måter å snakke om alkoholreklame på. Mens Blå Kors har et klart fokus på farene knyttet til alkoholmisbruk, har Bryggeriforeningen valgt å se helt bort fra dette. På en annen side har ikke Blå Kors fokus på alkohol som kultur. Når det gjelder økonomi, eller alkoholindustrien, er dette et tema begge tekstene kommer inn på, men med svært forskjellig vinkling. Mens Bryggeriforeningen snakker om ”Tradisjonelle Norske Bryggerier” og ”gårds- og mikrobryggerier” som får det vanskelig hvis de ikke kan informere om sine produkter, fokuserer Blå Kors på de store, hjerteløse, multinasjonale selskapene som kun er ute etter å maskimere profitten sin, uten å ta hensyn til alkoholens skadevirkninger. Hvem som har har rett i sitt syn på alkoholindustrien er ikke et tema for denne oppgaven, men det er verdt å merke seg at måten å omtale ølbryggere på er meget forskjellig. Det er mye lettere å ha sympati for det lille lokale, tradisjonsrike gårdsbryggeriet, enn det store, upersonlige, internasjonale selskapet. Den parten som får aksept for sin fremstilling vil sannsynligvis styrke sin sak.

Språklig har også tekstene en rekke viktige forskjeller. Bryggeriforeningen bruker betegnelsen ”bryggerier” om norske alkoholprodusenter og ”internasjonale alkoholprodusenter” om utenlandske. Blå Kors bruker betengelsen ”alkoholindustri” hele åtte ganger i løp av den korte teksten. ”Reklame” er også et begrep som kun Blå Kors bruker. Den eneste gangen Bryggeriforeningen bruker ordet er når de hevder at informasjonen på deres sider ikke er reklame. De velger heller å bruke betegnelser som informasjon og kulturformidling.

Oppsummering

Analysen av Bryggeriforenings presseskriv og forordet i Blå Kors sin rapport danner ikke overaskende to meget forskjellige bilder av alkoholreklame. Bryggeriforeningen har fokuserer på kultur og økonomi, mens Blå Kors hovedsakelig har fokusert på helse. Aktørene har et svært forskjellig syn på alkoholprodusentene. Mens Blå Kors fokuserer på den internasjonale alkoholindustrien, har Bryggeriforeningen et langt større fokus på lokale bryggerier. Det kan være nærliggende å tro at dette henger sammen med hvem man tror kommer til å tjene på en oppmykning av loven om alkoholreklame. Hvis det er slik som  som det blir hevdet – at alkoholreklame har liten innvirkning på det totale konsumet, men fungerer som varemerkekanaliserende, er det klart mange norske bryggerier allerede er tapere i forhold til for eksempel Erdinger (”alkoholfri”, selvfølgelig) som sponser skiarrangementer, eller Carlsberg som tidligere hadde logoen sin på Liverpool sine fotballdrakter.

På et stadig vanskeligere marked vil de store aktørene ha muligheter til en markedsføring som de mindre ikke har muligheten til, tiltross for at Norge har et strengt reklameforbud. Dette kan bidra til økt støtte til Bryggeriforeningens meninger. Ettersom salget av øl synker er det grunn til å tro at denne debatten stadig vil oppstå. Da vil begge parter håpe det er deres måte å forstå verden på som får akspekt, altså hvilken diskurs som dominerer debatten.

 

Littertur

Bratlie, Knut (2004) ”Rappprt: Det norske reklameforbudet for alkohol – står det for fall? Rapporter fra Høyskolen i Buskerud nr. 54. Hønefoss.

Bryggeriforeningen: Om oss (2012) – http://www.drikkeglede.no/om_oss/ (hentet 14.09.2012 kl.13.26)

Drøftet forbud mot alkoholreklame på tv (2012) –  http://www.regjeringen.no/nb/dep/hod/aktuelt/nyheter/2010/droftet-forbud-mot-alkoholreklame-pa-tv.html?id=624892 (hentet 20.09.2012 kl.14.08).

Døving, Runar (2001): ”Lettølets avmakt – en drikk for alkoholiserte, feminine festbremser” i Holm, Erling Dokk og Siri Meyer (red.) Varene tar makten. Gyldendal Akademisk. Oslo.

Hva er Blå Kors? (2012) – http://www.blakors.no/?CatID=1069 (hentet 15.10.2012).

Jørgensen, Marianne Winter og Phillips, Louise (1999): Diskursanalyse – som teori og praksis. Roskilde Universitetsforlag. Fredriksberg.

Elmland, Karin (1993) ”Use of alcohol – ecstasy, ritauals and regulations”, International Conference on the Sociology of Consumption, Helsinki 14-19 June.

Lie, Øystein (2011) ”De som brygger landet” i tidsskriftet Plott (5 / 2011).

Sensur av drikkeglede. (2012) – http://www.drikkeglede.no/aktueltsaker/sensur-av-drikkeglede-article2016-262.html (hentet 05.09.2012 kl.15.57).

Zondag, Anne Cecilie Helene (2001): Norske drikkevaner – En forbrukssosiologisk studie av norske alkoholvaner i lys av livsstil, matvaner og sosial bakgrunn. Statens institutt for forbruksforskning. Lysaker.

 

Vedlegg 1: Forordet i Blå Kors rapport ”Fakta om alkoholreklame”. Hentet kl.15.01 19.9.2012 fra http://www.blakors.no/admin/common/getImg2.asp?Fileid=2396

 Forord

I denne rapporten har Blå Kors sett nærmere på den globale alkoholindustrien og dens PR og markedsføring. Vi har sett på hva slags selskaper som egentlig står bak produksjon, distribusjon og markedsføring av produkter norske forbrukere finner i hyllene på Vinmonopolet eller i dagligvarehandelen. Videre har vi sett på hva som er motivene for den omfattende markedsføringen og promoteringen av alkoholprodukter er vanlig i utlandet. Sist men ikke minst, har vi gått grundig inn i det underliggende budskapet og taktikken som er gjennomgående i praktisk talt all alkoholreklame.

En del vil nok bli overrasket når de oppdager at det som av alkoholindustrien fremstilles som et lite lokalt bryggeri i virkeligheten er eid av gigantiske multinasjonale selskaper. Vi som har utarbeidet denne rapporten håper den kan bidra til å synliggjøre for at alkoholreklame ikke kan sidestilles med annen reklame på TV og i avisene.

Etter Blå Kors’ oppfatning vitner den strategien og praksisen som gjennomgående avtegner seg i alkoholindustriens PR og markedsføring om en kynisk industri hvis hovedmålsetting er å maksimere salget og dermed maksimere profitten. Alkoholindustrien tar i liten grad innover seg at skadelig bruk av alkohol hvert år påfører samfunnet og enkeltmennesker store lidelser, både i utlandet og her hjemme.

Norske myndigheter anslår at 120 000 barn og unge i Norge lever i en tilstand som trues av andres rusmisbruk. De har en helt annen historie å fortelle enn alkoholindustrien. 6000 alminnelige norske kvinner og menn som behandles for alkoholmisbruk hos Blå Kors hvert år har også en helt annen historie å fortelle. De kjenner seg ikke igjen i alkoholindustriens glamorøse markedsføringsuttrykk.

Heldigvis har Norge i stor grad vært forskånet for alkoholreklame gjennom vårt forbud mot alkoholreklame. Samtidig opplever vi at det norske reklameforbudet er under sterkt press fra kommersielle krefter. Blå Kors og andre aktører på rusfeltet blir stadig gjort oppmerksom på klare overtramp av reklameforbudet. Men med svært begrenset oppfølgingskapasitet fra myndighetenes side er det svært sjelden at det sanksjoneres mot selv soleklare brudd på reklameforbudet.

I en tid der det er overhengende fare for at norske forbrukere innen relativt kort tid kan bli utsatt for alkoholreklame på norske TV-kanaler som sender fra utlandet, mener Blå Kors at det er viktig å vise fram sannhetene om alkoholindustriens markedsføringsteknikker.

Blå Kors klare oppfatning er at dette er reklame vi ikke trenger og som ikke er ønskelig på norske TV-skjermer. Blå Kors oppfordrer derfor norske forbrukere, politikere og ansvarlige myndighetspersoner til å gjøre seg opp en egen mening om dette.

Blå Kors opplever samtidig at aktører fra alkoholindustrien og deres støttespillere ytrer et krav om at reklameforbudet må oppheves dersom Norge likevel påtvinges alkoholreklame over kanaler som sender fra utlandet. Dette er Blå Kors sterkt uenige i.

Blå Kors mener tvert imot at en slik åpning gjør reklameforbudet viktigere enn noen gang. I vår rapport om alkoholdekning i norske aviser fra 2010 dokumenterte vi at de fire storavisene VG, Dagens Næringsliv, Aftenposten og Dagbladet alene i løpet av ett år brukte 312 helsider på alkoholomtale. Dette omfanget har ikke sitt like i noe annet land.

Og nettopp derfor er det så viktig å ikke bare opprettholde reklameforbudet, men også å styrke det.

Denne rapporten er Blå Kors bidrag for å motvirke en svært tvilsom form for markedsføring som i mange tilfeller retter seg mot de mest sårbare i samfunnet, barn og unge.

Jan Elverum Generalsekretær Blå Kors Norge

 

Vedlegg 2: Pressemelding fra Bryggeri- og drikkevareforeningen 11.07.2011. Hentet kl.15.10 19.09.2012 fra http://www.drikkeglede.no/aktueltsaker/sensur-av-drikkeglede-article2016-262.html

Helsedirektoratet krever at Aass Bryggeri og Bryggeri- og drikkevareforeningen gjør omfattende endringer på sine nettsider innen utgangen av juli. Hvis pålegget ikke etterkommes, vil det bli ilagt bøter på hhv 10.000 og 25.000 kroner pr dag, inntil de omstridte sidene er fjernet.

Bryggeri- og drikkevareforeningen er uenig i så vel vedtaket som begrunnelsen. Det er vår oppfatning at bildene og tekstene som kreves fjernet er kulturformidling og forbrukerinformasjon, ikke reklame.

Vi støtter forbudet mot alkoholreklame av 1974, men mener at direktoratets praktisering av loven er en anakronisme som står i direkte motstrid til så vel erklærte alkoholpolitiske mål som andre vesentlig hensyn, i første rekke arbeidsplasser, verdiskaping og miljø. Vedtaket er også konkurransevridende i favør av internasjonale alkoholprodusenter

Ifølge den siste stortingsmeldingen om alkohol (fra 1994) er det et mål å styre forbruket i Norge mot de mest alkoholsvake alternativene. Dette formodes å redusere det totale alkoholinntaket. De siste 15 årene er imidlertid antallet vinmonopolutsalg og skjenkebevillinger for vin og sprit mangedoblet. Vinmonopolet har innført en blomstrende netthandel med levering på post/butikk/bensinstasjon, samt subsidiert hjemkjøring i store deler av landet.  I samme periode har antallet ølutsalg gått ned.

På informasjonssiden har det skjedd en revolusjon: Alle kommersielle alkoholprodukter i verden presenteres nå på internett – med unntak av norsk øl. Vinmonopolet har, pga et unntak i alkoholloven, adgang til å presentere alle sine produkter på nettet. Av 150 nye TV-kanaler og hundrevis av internasjonale magasiner, har mange alkoholreklame. Internasjonale alkoholprodusenter gjør seg også sterkt gjeldene gjennom drakt- og arenareklame på idrettsstevner, overført på NRK, TV2 og TV3.

Ved å forby bryggeriene å fremme ølkultur og gi nøktern forbrukerinformasjon på sine nettsider, undergraver Helsedirektoratet sine egne alkoholpolitiske mål, ved å gi konkurransefordeler til alkoholsterke, importerte drikker. Dessuten rammes:

  • Miljøet – ved at folk stimuleres til å drikke langimporterte produkter på tunge glassflasker, framfor kortreiste norske drikker, i all hovedsak på boks.
  • Norske forbrukere, som nektes informasjon om drikker de betaler for i dyre dommer.
  • Tradisjonsrike norske bryggerier og deres ansatte, samt nyetablerere i distriktsnorge (gårds- og mikrobryggerier), som nektes enhver mulighet til å informere om sine produkter.

Vinnerne er internasjonale øl- vin og brennevinsprodusenter, som de siste tiårene har tatt stadig større andeler av det norske alkoholmarkedet.

Bryggeri- og drikkevareforeningen og Aass Bryggeri vil likevel bøye seg for Helsedirektoratets vedtak. Vedtakene vil imidlertid bli påklaget til Markedsrådet og evt bringes inn for domstolene.

Samtidig ber vi om støtte fra politikere i alle leirer, fagbevegelsen, næringsdrivende, frivillige organisasjoner og enkeltpersoner. Etter vårt syn er dette en konflikt mellom firkantet regelrytteri på den ene side og sunn fornuft, ytringsfrihet, miljø, kultur, arbeidsplasser og verdiskaping på den andre.

 


[1] Zondag baserer dette på Karin Elmland (1993) ”Use of alcohol – ecstasy, ritauals and regulations”, International Conference on the Sociology of Consumption, Helsinki 14-19 June.

[2] Klasse D vil si at ølet har en alkoholprosent på mellom 3,75 og 4,75.

[3] Flere av disse reklamefilmene er å finne på Youtube.

En kampanje med åpenbar påvirkning?

Forskning gjort av SIRUS (Statens Institutt for Rusmiddelforskning) viser at holdningskampanjer om alkoholbruk har liten effekt på hvor mye vi drikker. Mens prisregulering og tilgjengelighet påvirker hvor mye vi drikker, er det vanskeligere å styre holdninger. En grunn til dette kan være at vi som tar nattbuss eller taxi hjem fra byen, ikke har barn som kan se oss fulle, ikke frykter skrumplever eller andre alkoholskader ikke lar oss skremme til redusert alkoholforbruk gjennom tradisjonelle holdningskampanjer. Det er rett og slett ikke noe som angår oss. Om man derimot får kjøpe drikke på byen, angår alle som går ut. Dette tror jeg gir håp til Helsedirektoratets nye kampanje.

Helsedirektoratet lanserte i dag kampanjen ”Åpenbart påvirket” med personer under 35 –tilsynelatende både bartendere og gjester- som målgruppe. Tittelen spiller på Alkoholloven § 8-11 som sier ”Det er forbudt å selge, utlevere eller skjenke alkoholholdig drikk til personer som er åpenbart påvirket av rusmidler, eller skjenke alkoholholdig drikk på en slik måte at vedkommende må antas å bli åpenbart påvirket”  I to forskjellige videoer ser vi unge personer som ”storkoser” seg på byen. Poenget i begge videoene er at personene blir nektet tilgang på mer alkohol. Den feststemte gjengen blir nektet adgang av dørvakten, mens en gjest blir nektet servering av bartenderen. Moralen er den samme: Den siste som ser hvor mye du har drukket er ofte deg selv.

I motsetning til mange organisasjoner som er negative til alkoholkonsum generelt, med kampanjer der målet ofte er å minimere antall drikkesituasjoner og alkoholkonsum i drikkesituasjonene , anerkjenner Helsedirektoratet at folk ønsker å gå ut på byen å nyte alkohol. Jeg tror tradisjonelle holdningskampanjer ofte vil ha liten effekt på mange unge i dag ettersom konsekvensene det er snakk om ofte er vanskelige å forestille seg. Konsekvensene ligger rett og slett for langt frem i tid. Bildet av en gammel og sliten alkoholiker med leversvikt, skilsmisser og økonomiske problemer bak, seg spiller liten rolle for unge mennesker som står på butikken å lurer på hvor mange øl de skal kjøpe inn til kveldens vorspiel. Ved at Helsedirektoratet nå fokuserer på mer konkrete situasjoner som kan relateres til målgruppens hverdagsliv (eller kanskje heller helgeliv) håper og tror jeg at denne kampanjen kan ha en effekt. Jeg har i forbindelse med min masteravhandling intervjuet flere bartendere som klager over at gjestene er for fulle når de kommer til utesteder og at gjestene ikke forstår hvorfor de blir nektet – selv om de er fulle. Videre har de klaget at på lovteksten ”åpenbart påvirket” er for vag og vanskelig å forholde seg til i praksis. Helsedirektoratets kampanje bidrar til å oppklare hva som legges i dette begrepet. 

Alkohol har kommet for å bli, og jeg synes det er honnørverdig at Helsedirektoratet istedenfor å fremstille personer som liker å gå ut å ta noen øl som en marginalisert, rusavhengig gruppe, heller forsøker å kulturviere den norske drikkekulturen. Det er morsomt å gå ut på byen, det er morsomt å ta noen øl. Det er derimot ikke morsomt å være så full at man er ubehagelig mot andre, blir nektet servering og våkner med kebabsøl på klærne som eneste minne fra natten.

Kampanjen forutsetter samtidig en innsats fra næringsetaten. I sin alkoholpolitiske handlingsplan, skriver Oslo kommune ”Det skjenkemyndighetene kan ta ansvar for er at gjesten, som ikke klarer å slutte å drikke, ikke møter servitøren som ikke klarer å slutte å skjenke”. Dersom man er innforstått med at konsekvensen av å drikke seg for full er serveringsnekt og at dette dermed betyr slutten på kvelden, kan det kanskje bidra til at man kjøper inn fire halvlitere med øl istedenfor seks og dropper den siste Jeagershotten. – Så blir sannsynligvis kvelden og morgendagen bedre for oss alle.

Dersom du ønsker å lese mer om ”Effekter av informasjons- og holdningstiltak mot alkoholbruk” gå til http://www.sirus.no/Effekter+av+informasjons-+og+holdningstiltak+mot+alkoholbruk.d25-SMRfUZ5.ips

 Helsedirektoratets videoer finner du på http://helsenorge.no/Helseogsunnhet/Sider/alkohol-nar-skal-du-nektes-servering.aspx

Hvorfor blogg?

Dersom man ser på hvilke blogger som er populære for tiden får man inntrykk av at blogger burde handle om mote, sminke, kosthold eller livsstiltips. Jeg har dessverre ingenting å bidra med når det gjelder disse temaene.

Grunnen til at jeg ønsker å starte en blogg er fordi jeg i løp av det siste året har skrevet en rekke tekster i forbindelse med mastergraden min i sosiologi ved Universitetet i Oslo. Mange av disse tekstene synes jeg fortjener en bedre skjebne enn å forsvinne i glemmeboken etter at karakterer er satt. Selv om innholdet tekstene i seg selv er spennende er de skrevet som akademiske oppgaver og passer dårlig som kronikker eller leserinnlegg. Etter åtte år med høyere utdanning har jeg liten trening i å skrive på en måte som passer inn utenfor akademia. Jeg håper at denne bloggen skal kunne fungere som en treningsarena hvor jeg kan produsere tekster som er mer tilgjengelige enn de akademiske oppgavene. Jeg håper både at dette vil gi meg skrivetrening, samt at noen finner tekstene interessante.